Samba er en rytmisk musikksjanger som har sin opprinnelse i Brasil, særlig i de afrobrasilianske miljøene, og har blitt synonymt med brasiliansk kultur. Samba omfatter ulike rytmer i velkjente brasilianske musikkstiler. Sambaen oppsto på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet i lokalsamfunn i delstaten Bahia. Senere utviklet den seg mer i Rio de Janeiro på begynnelsen av 1900-tallet.
MUSIKALITET
Samba kjennetegnes av sine livlige slagverksrytmer, takter og linjer. Typiske instrumenter i sjangeren er surdo (basstromme), tamborim (liten håndtromme), cuíca (friksjonstromme), pandeiro (tamburin) og tantã (tom-tom). Sammen skaper disse instrumentene intrikate og lagdelte rytmer som driver musikken fremover, og som alle er svært utbredt i brasilianske musik ksjangre.
Samba inneholder ofte call-and-response-mønstre, noe som oppmuntrer publikum til å delta og skaper en følelse av fellesskap. Musikkens dynamiske og livlige natur, kombinert med den smittende rytmen, innbyr til dans og fest.
TEMAER
Sambaens temaer omfatter et bredt spekter av emner som gjenspeiler den kulturelle, sosiale og politiske dynamikken i Brasil. Mange sambasanger hyller brasilianske tradisjoner, folklore og energien i hverdagen.
Sambaens popularitet i Brasil fikk et oppsving da den ble inkludert i landets filmer, særlig i musikalske komedier. Sambaen ble en viktig del av filmens soundtrack, handling og noen ganger til og med filmens hovedtema. Den positive mottakelsen av kortfilmen "A Voz do Carnaval" av Adhemar Gonzaga åpnet dørene for mange andre filmer med rytme som tema. I disse filmene medvirket ofte populære radiosangere, som i "Alô, Alô, Brasil!", der artister som Aurora Miranda, Francisco Alves, Mário Reis, Dircinha Batista, Bando da Lua, Almirante og Lamartine Babo spilte viktige roller.
KJENTE ARTISTER
Sambaen har fostret en rekke innflytelsesrike artister som har gitt betydelige bidrag til sjangeren og blitt ikoniske skikkelser i brasiliansk musikk. Noen kjente sambaartister er Cartola, Clara Nunes, Beth Carvalho, Zeca Pagodinho, Alcione, Martinho da Vila, Elza Soares og Jorge Aragão.
Tidlig på 1940-tallet oppstod en undersjanger kalt samba de breque. Den kjennetegnes av en utpreget synkopert rytme og brå stopp kjent som "breques" (fra det engelske ordet "break", en brasiliansk betegnelse for bilbremser). I denne stilen kunne sangerne legge inn muntlige, ofte humoristiske kommentarer knyttet til temaet. Moreira da Silva ble en fremtredende skikkelse og et sentralt navn knyttet til denne undersjangeren.
En ny sambafornyelse, kalt pagode, ble populær i Rio de Janeiro på 1970-tallet gjennom en omdefinering av begrepet "rodas de samba" (sambasirkler). I denne sammenhengen oppstod "pagodes" eller "pagodes de mesa" (pagode-sirkler), der sambistas samlet seg rundt et stort bord, ofte dekket i en bakgård. Dette var noe annet enn de mer trendy samba-sirklene som ble holdt på klubber og lignende steder. Bemerkelsesverdige pagoder i byen inkluderte Clube do Sam bas pagode i João Nogueiras residens i Méier, Terreirão da Tia Doca med øvelser av sambister fra Portelas gamle garde i Oswaldo Cruz, Arlindinhos pagode organisert av Arlindo Cruz i Cascadura, og ikke minst pagoden til karnevalsblokken Cacique de Ramos i forstadsområdet Leopoldina.
