Third Eye Blind Konserter

Third Eye Blind ble dannet i San Francisco i 1993, og veien til suksess var ikke akkurat lineær. Utallige besetningsskifter plaget bandet på begynnelsen og midten av 90-tallet før de endelig fant seg til rette. Men da den selvtitulerte debuten endelig kom ut i 1997, ble den den flodbølgen alle hadde forventet: låter som "Semi-Charmed Life", "Jumper" og "How's It Going to Be" hersket i eteren og fungerte som kulturelle peilemerker da albumet nådde seks ganger platinastatus.

Oppfølgeren, "Blue" fra 1999, beviste at de ikke var noen døgnflue, da albumet solgte platina og ga singler som "Never Let You Go". Men med suksessen fulgte også en pris: spenninger innad i bandet som til slutt førte til Cadogans omstridte exit i 2000, noe som i bunn og grunn markerte slutten på den gylne æraen for denne besetningen.

De neste 15 årene var i det hele tatt urolige farvann for Third Eye Blind, med skiftende medlemmer og lange perioder mellom albumene. De hentet inn gitaristen Tony Fredianelli til "Out of the Vein" i 2003 og "Ursa Major" i 2009, men også han skulle etter hvert forlate gruppen. På midten av 2010-tallet var Jenkins og Hargreaves fortsatt en del av kjernen, men fant stabilitet med de nye medlemmene Kryz Reid på sologitar, Alex Kopp på keyboards og Alex LeCavalier på bass.

Denne oppfriskede besetningen utløste en kreativ renessanse. De satte opp tempoet med "Dopamine" (2015), etterfulgt av en rekke EP-er - "We Are Drugs " (2016) og "Thanks for Everything" (2018). Da Kopp trådte til side for Colin Creev, holdt de tempoet oppe med "Screamer " (2019) og "Our Bande Apart" (2021).

Da Stephan Jenkins og Kevin Cadogan skrev kontrakt med Elektra Records i 1996, ante de ikke at de var i ferd med å skape et av de mest minneverdige lydsporene på slutten av 90-tallet. Utstyrt med Arion Salazars dynamiske bassgrooves og Brad Hargreaves ' dunkende trommer skapte de to et lydbilde som skulle selge 12 millioner album verden over.