Death Cab For Cutie Konserter

Death Cab for Cutie var ikke en gruppe som skapte mye fanfare i sin spede begynnelse; det startet i den regnvåte universitetsbyen Bellingham i Washington, med Ben Gibbard alene på soverommet sitt, bevæpnet med bare gitaren sin og det lånte, pussige bandnavnet fra Bonzo Dog Doo-Dah Band-komedien. For den gang i 1997 var det lite som tydet på at et så beskjedent soloprosjekt skulle vokse til å bli en av indierockens mest innflytelsesrike stemmer til dags dato, og definere hvordan alternativ musikk skulle høres ut i flere tiår fremover.

Den nåværende besetningen består av Gibbards umiskjennelige vokal og gitar, Nick Harmers drivende bassganger, Dave Depper og Zac Raes gitar- og keyboardspill, og Jason McGerrs intrikate trommespill. Men det var litt av en reise å komme dit. Men da Gibbards solokassett "You Can Play These Songs with Chords" begynte å sette fyr på den lokale scenen, visste han at han måtte tenke større. Han fikk med seg Chris Walla, som hadde hjulpet ham med å spille inn den første kassetten, hentet inn Nick Harmer til å legge bass, og rekrutterte Nathan Good til å ta seg av trommene.

De første dagene var ren indierockmagi: Bandet holdt til i kjellerstudioer i Bellingham, særlig under et hus på Ellis Street der Gibbard bodde sammen med romkameratene sine. De la hjertet sitt i sanger om hjembyen sin, og skapte det som skulle bli debuten "Something About Airplanes" fra 1998. Albumet ble lagt merke til av Jordan Kurland, som hadde blitt manageren deres etter å ha mislyktes i å fange dem på South by Southwest. Han hørte ryktet og visste umiddelbart at han måtte finne dem.

I 2003 hadde Death Cab funnet gull. Deres fjerde album, "Transatlanticism", brøt ikke bare inn i mainstream - det var med på å definere den. Platens emosjonelle dybde og soniske landskap gjorde den til det perfekte lydsporet for en hel generasjon TV-serier og filmer. "The O.C." gjorde dem praktisk talt til sitt husband, mens låter som " The Sound of Settling " og "Title and Registration" dukket opp overalt, fra "Six Feet Under" til "Wedding Crashers".

Da Atlantic Records banket på døren i 2005, hadde bandet allerede bygget opp noe helt spesielt. Death Cab forhandlet fra en styrkeposisjon og beholdt sin kreative frihet intakt, og Atlantic-debuten "Plans" solgte platina og beviste at det var mulig å ta indiefølsomheten til mainstream uten å selge sjelen sin. Albumet ga oss "Soul Meets Body" og "I Will Follow You into the Dark"- låter som treffer like hardt i dag.

Selv om besetningen har utviklet seg - mest dramatisk da grunnleggeren og gitaristen Chris Walla forlot bandet i 2014 etter en utrolig 17 år lang karriere - brenner den kreative ilden i Death Cab like sterkt som noensinne, og med deres tiende og siste album, "Asphalt Meadows", som ble utgitt i september 2022, legger de til enda et kapittel i en historie som har inkludert ti studioalbum, fire EP-er, flere liveinnspillinger og utallige øyeblikk som har blitt lydsporet i fansenes liv.